Fra OSLO og Frognerkilen til TRÆNA under polarsirkelen
med SKARVEN sommeren 1997.

med motto

Vel an! Se vi legge vil Skipet af Havn,
Og vinde vor Seyl udi Frelserens Navn
" På Bølgen For Vinden At Skride"
( fra "Nordlands Trompet" anno 1739, av dikterpresten Petter Dass)

Av Rigmor Mogård og Svein Straand med Vega 1223 SKARVEN.
Hva gjør du når du har hatt Vega i snart ti år, og sjøl har passert de femti? Og har en samboer fra landets eldste fiskevær med tang mellom tærna? Drømmer om å seile dit en sommer, se øylandet stige fram i horisonten der nord. Øyriket med sine karakteristiske fjell, sine 1000 små og store øyer, midnattsol og badetemperaturer for ekte vikinger.

R: Kvinnfolk fra Træna har segla før.Oldefar Lars tok med seg søstra Kristine på sjyen da ho blei enka og aleina med mange unga. Om nån har segla berre før løst frå Oslo, veit eg ikkje. Eg hadde lært at havet kunne va farlig, og eg vart redd for det. No har eg respekt for havet, men veit at eg klare meg, iaillfaill i godvêr.Og veit at eg kain finn leia! Eg skuill va los og kartlesar på turen.

Planlegging og forberedelse

Planen ble lagt minst ett år i forvegen, og høsten 96 begynte de praktiske forberedelser. Det var innkjøp av VHF-radio og GPS. Nye pakninger i toalettpumpa og nytt batteri. Osv. osv. Etter påska var det båtpuss og montering, vask og gjennomgang av alt ombord. Og motoren da. I de siste åra har O-22 fått hvile. En firehesters Mariner Sail-mate har fungert ok i Oslofjorden. Men på langtur? 900 mil langs norskekysten?

Her var det om å gjøre å få bensinmotoren i bruk igjen. Motoren starter og går den, men etter totaloverhaling av motoren med utskiftning av dragrør, pakkboks og nyoverhalt girmekanisme har jeg ikke fått justert giret rett igjen. Enten blir turtallet alt for høyt uten nevneverdig bevegelse framover, eller så går det i sju knop med så stor belasning på motoren at ferskvannskjølingen begynner å koke etter et kvarter. Men bakking går bra...

R: Nye sengklea måtte vi uinne oss også. Med anker og ratt! Og genever til ankerdram!

Avreise

Mandag 9. juni var første feriedagen. Vi hadde fire ukers ferie pluss permisjon og ekstra overført ferie fra tidligere år foran oss. Fredag 18. juli måtte vi være framme, da var det slektsstemne på TRÆNA, og Rigmor hadde gjort det helt klart: er vi ikke framme, må vi forlate båten og ta hurtigruta for å rekke fram.

Og på ettermiddagen var vi klare. En hilsen på vegen fra venner og en pils i godværet på Aker brygge før vi var i gang.

Sørlandskysten

Her var vi i kjent farvann første delen av turen. Stor tetthet med feriesteder og fritidsbåter. Men så tidlig i sesongen som dette, var det behagelig fritt for trengsel. Bra med gjestehavner hele strekningen. Men også de dyreste havnene langs kysten. Arendal på topp med 100 kr natta og 30 kr for en dusj med medbragt håndkle. Skulle man tørke håret med si egen hårtørrer, kostet det kr 10 i tillegg! Det blir litt av en kilowattpris.

En uke fra Oslo til Mandal.

Sørvestlandet

Her var det færre og mindre feriesteder langs kysten. Tildels lange havstrekk uten skjærgård, med havet rett ut. Det var stor skipstrafikk, men få fritidsbåter. Turen fra Mandal til Bergen tok seks dager.

R: Mykje poesi på de dagan! Skarven som flaug i medvind, halvskodde og kuskitlukt (!) over Jærens Rev. Skummamelkkvitt morralys ut fra Tananger. Makrellbeite i Austevoll.

Vestlandet

Fra Bergen til Ålesund og videre til Bud på sju dager, med liggedag i Eivindvik på grunn av kuling fra nord over Sognesjøen. Også liggedag i Måløy på grunn av kuling ved Stadt, men på grunn av den urolige havneplassen, dro vi fredag morgen til Silda, ei øy, tidligere betydelig fiskevær , nå siste stopp og ventested før Stadt for båtfolket. Her var sol. sommer og varme. Vindstille og vakkert. Vi gikk tur rundt på øya og kunne se Stadtplatået ikke langt unna. Vi ringte til værstasjonen på Stadtplatået flere ganger: det var kuling med opptil 15-17 m/s i kasta. Seinere på dagen 12-15 m/s i kasta. Og her var det vindstille. Kunne dette være rett?

Utpå kvelden ringer de fra redningsskøyta America, de har tenkt seg nordover med et følge den kvelden, det var løyet i forhold til tidligere på dagen, om vi ville være med? De hadde en seilbåt på slep og et par motorbåter i følge. Vi takket ja. Og kl 2100 i vakker kveldssol kommer konvoien. Vi får trosse ombord og ser for oss en behagelig kveldstur. Trodde vi. Nord for Stadt var det stille, som her sør for Stadt. Men utafor Stadt var det som strøm og vind og bølger kom fra alle retninger. Redningsskøyta America er ikke av de minste. Men når den var i bløgedalene kunne vi ikke se den der vi hang på slep. Vi klamret oss fast så godt vi kunne, det sprutet og plasket, og alt ble vått. Nede dryppet det alle tenkelige steder, og "alt" ombord var fuktig resten av turen til Træna etter denne kvelden. Slepet var festet til kryssholtet framme, og selv om jeg hadde lagt tau til avlastning til hver vinsj, var jeg redd slepet skulle røske av hele festet ombord. Men slepet var langt og lå hele tida nedi vannet, det gav fjæring og dempet på rykkene. Som sagt, en våt og slitsom fornøyelse. Og først kl 0200 la vi til i Fosnavåg.

R: Svein - du underdriv, ikkje likt deg! Eg, iallfall, var VETTSKREMT på denne strekninga! Langt over det eg så kjekt kaillte "respekt" for havet. Du satt og klamra deg tel rorkulten, mens eg satt berre og klamra meg fast! Trur du var meir redd enn du innrømme. Typisk mainnfolk? Eg har hørt om kvinnfolk som nekta å bli med rundt pynten og heller gjekk over Eidet! Eg førstår dem. Førresten så veinta også jekteskipper Petter Dass på bør nordover på Silda. Ein annan gong mesta hain to jekter på Stadt-havet.

Nord-Vestlandet og Midt-Norge

Fra Bud over Hustadvika, nok et beryktet havstykke langs kysten, via Trondheimsleia til Nordland med Helgelandsflæsa på ei uke. Her var Magerøya nord om Tjeldbergodden. Et herregods på en fredet plett av ei øy der det drives pensjonat og konferansesenter. Andre havner som bør nevnes er Lysøysund med gjesteplasser i småbåthavna. Her var vaskemaskiner og tørketrommel, vann og strøm på flytebrygga og priser som burde få Arendal Gjestehavn til å rødme. Folda, nok et beryktet havstrekk, også dette viste seg fra sine beste sider.

Nordland

Til Brønnøysund i sol og sydenvarme. Derfra til VEGA, selvfølgelig må vi til Vega der vi ble tatt imot av forfatter og kulturarbeider Inga Næss. På Vega fikk vi oppleve flo og fjære med over to meters forskjell! Da vi kom tilbake fra besøket hos Inga, nesten hang Skarven i fortøyningene. Vi visste om det, men hadde likevel ikke hatt lange nok fortøyninger. Og bortsett fra i Bergen, hadde vi stort sett ligget ved flytebrygger på hele turen langs vestkysten av Norge. Etter overnatting på lundefugløya Lovunden hadde vi bare Trænfjorden igjen, og tredje dagen i Nordland nådde vi målet og fortøyde ved Fridtjofbrygga bare et par hundre meter fra barndomsheimen til Rigmor. Fire uker og en dag, og vel 900 nautiske mila fra Oslo.

R: Træna lå der dein skuille då vi runda Åsvær fyr.Der e eg født. Om eg gråt ein skvett? Nei, det va ikkje nokka spesielt med det. Eg bi meir sentimental når eg ser øya mi ifrå fly. Kanskje har eg sjela meir på plass i ein Vega enn i ein DC9? Kanskje e det ôg ein beire måte å reise heim på! Spesielt ilag med kjæresten!

Overraskelser underveis

Ved oljeraffineriet på Slagentangen ble vi var bensinlukt. Men den kom fra kabinen ombord. Det viste seg å flyte et par liter bensin i bunnen av kjølsvinet. Det var rørtilkoblingen på bensintanken som var løsnet i loddingen. Hver gang vi krenget litt, skvulpet det ut litt bensin fra den fulle tanken. Bensinen rant så ned og framover under styrebord køye for å flyte tilbake via batteriene til kjølsvinet. TREPLUGGENE! Endelig skulle de komme til nytte, disse pluggene som vi har hatt liggende ombord i alle år uten å vite hva man skulle med dem. En plugg i rett størrelse ble satt i bensintanken, og videre lekkasje var stoppet. Så var det å tørke ut all bensin fra kjølsvin og under køya og deretter åpne alle luker for å lufte ut bensingassen. Og kveldsarbeid den dagen var å lime på plass flensen på bensintanken med Aralditlim. En reparasjon som i ettertid ser ut til å holde bra. Men det gikk med to tuber lim også da... Aralditlim er nå standardutrusning ombord.

Mandag 16. juni. Værmannen snakker om tiltakende vind fra vest utover dagen. Vi stampet utover mot Lindesnes, vinden tiltok, men dette så ut til å gå bra. Vi passerte "the turning point" der kysten vender. Forseilet var halvveis opprullet, kun ei lita styrefokk. Så ryker forstaget. Seinere viser det seg at det ikke var staget, men selve festebraketten som løsnet. Rullesystemet henger seg fast i pullpiten og rekka. Utstyrt med sikkerhetsline, tar jeg meg fram og fester rulleforstaget til pullpiten slik at det ikke skal komme akterover som en pendel og rive med seg styrbord salingshorn. I så fall ville hele riggen komme. Men nå lar det seg ikke gjøre å rulle ut seilet slik at jeg kunne trekke det ned. Altså, vi måtte la det blaffre fritt i vinden mens vi gjorde vendereis til Svinør. Kort tid etter splintres seilet opp, og det er bare revner igjen når vi legger til kai. Der røyk Trænaturen. Tenkte vi. Men to timer seinere var festebraketten for forstaget sveiset på plass av en hjelpsom reperatør fra Vigeland Mekaniske Industrier. 300 kroner tok han for jobben. Inklusiv kjøring de tre fire mil hver veg til Vigeland. Ikke alle er grådige i høykostlandet vårt.

R: Mens Svein surra forstaget var eg styrmann. Med bein i nasen og is i magen! Litt feil kurs, så kuinne dette gå tel h.... Det gjorde det ikkje!

Så var det seil! Å få tak i nytt seil nå i ferietida var utelukket. VEGAKLUBBEN! Telefon til Tom Rasmussen. Mr. Vega himself i Norge, Vegaklubbens formann. Om han visste om noen som kunne tenkes å ha forseil som ikke skulle brukes i sommer til utlån. Nei, men etter litt sspekulering: Tom mente Finn Tønnessen, Vegaklubbens revisor hadde montert rulleseil. Han hadde sikkert de gamle seila til utlån. Telefon til Finn: Joda, han hadde en genoa og ei kryssfokk liggende i garasjen etter at han hadde fått utstyrt sin egen Vega med rulleforseil. Han skulle sende seilsekken med ekspressbuss til Kristiansand neste dag. Tirsdagen var en fin dag, og istedenfor å vente på seil fra Finn, la vi fra Svinør klokka 11.30. For motor. Og rundet Lindesnes uten uhell denne dagen. Dagens etappemål var Farsund, den gamle rederbyen som fortsatt har lokale investorer med nasjonale og internasjonale ambisjoner.

Ved hjelp av mobilen, fikk vi Terje Doksrød i Kristiansand til å møte opp på bussterminalen når seilsekken kom fra Oslo. Og neste dag klokka 0600 sendte han sekken videre til Farsund. Vi lagde små tauløkker rundt forstaget og halv tolv la vi fra Farsund med kryssfokka til Finn på plass.

Slepet rundt Stadt er nevnt foran. "Alt" ombord var fuktig resten av turen til Træna etter denne kvelden.

Dagen etter, ut fra Ålesund på veg mot nord, møter vi en annen "båt" fra Frognerkilen, kongeskipet Norge, på veg mot sør. Vi sender en hilsen på VHFèn og får hilsen tilbake.Denne kvelden var lang, vinden stille og havet småkruset som en potetåker (her røper innlandsbonden seg). Selv om vi har passert sommersolverv, opplever vi at dagene blir lengre og lengre. Solnedgangen over Bjørnsund først kl 23.45. Ved Bud finner vi en plass innenfor moloen og avslutter dagen med dolmades, rødvin og bryggedans for to. Dette var jammen kontrast til gårsdagen rundt Stadt!

Kystkultur

Mange Vegaeiere er opptatt av kystkultur og fartøyvern. Man vil oppleve at interessen for kystkultur er stor, særlig langs Mørekysten og i Trøndelagsfylkene. Gamle og falleferdige anlegg restaureres og man møter stolte skuter, skøyter og (tre-)båter av alle slag med fellestrekk at de er bevart med kjærlighet.

R: Svein fekk god bruk før sjyvottan, strekka av ull frå villsau på Hitra. Nordavinden e kaill, uansett ka kaint hain kjem ifrå! Sa de heime!

Mobiltelefondekning langs kysten

På sørlandskysten er det stort sett dekning med alle systemet. Langs Vest-Norge er det er mer spredt bosetting, lite trafikk med fritidsbåter og dårlig GSMdekning. Skal man ha mobiltelefon her, særlig i ytre Sogn og Fjordane (og i Nord-Norge) må man absolutt velge NMT 450 systemet. Deretter kommer NMT900 og Telenor GSM, med NetCom på jumboplass. Men mobiltelefon erstatter ikke VHF-radio. (Man ringer ikke til kongeskipet med mobiltelefon...)

Været

Sommeren 1997 var året det stort sett var nordavind, eller nordaust langs vestkysten av Norge. Vinden fra Nord er ofte kald, men til gjengjeld får man mye sol og godvær. Vi hadde kun er par dager med litt regn på hele turen. Mest regnet det nest siste dagen, da vi hadde samregn i fire-fem timer. Dette må være svært unormalt. All vår kjennskap til Vestlandet og NordNorge tilsier et annet vær som det "normale".

Gode hjelpere

I tillegg til de som hjalp til med seilhavariet, vil vi takke Thor Sverre Brustad, medlem av Vegaklubben fra det høye nord, og Yngvar Dyvi som selv har seilt Vega solo fra Oslo langs hele norskekysten, rundt Kolahalvøya og helt til Arkangelsk i Russland, for hjelp med kart og gode råd. Kysten er lang og man skal gjennom mange kart underveis.

Også en takk til alle de som er med på å holde oppmerkingen langs kysten vår vedlike. Selv med GPS kommer man ikke utenom alle staker og varder og andre merker langs leia. Merkingen er imponerende god. Eneste unntak jeg kan komme på er det nedlagte fyret ved innseilinga til Arendalsrenna som for andre gang lurte oss: Vi forvekslet det nedlagte fyret med lykta Bonden. Men nå har vi tegnet det inn på kartet slik at vi ikke skal la oss lure en gang til!

For den som ennå ikke er sikker på hvor på Norskekysten Træna befinner seg, lar vi gamle hr. Petter igjen slippe til:

"Jeg finder på Globo hvor Trænen er sat
Hand lige har Circulum Articum fat.
Thi bør han tillægges den ære.
Hand Nøgelen haver til Nordens Climat
Hans klumpede Knolder er alle parat
at tage mot Havsens Besvære"

Træna er vel verd et besøk. Med eller uten Vega!

Hilsen Rigmor og Svein